Tegningen viser en rigg med både rullefokk med vertikale spiler og hardværsfokk. Her er hardværsfokka relativt liten i og med at standard rullefokka heller ikke er stor. Hvis båten har en standard rullegenoa med halingshjørnet godt forbi masta, ville hardværsfokka vært større. Da ville kanskje toppen av seilet sluttet bare 1 m fra toppen av staget og halingshjørnet gått til masta. Felles for alle hardværsfokker er at de er sydd til et forstag med den bue den enkelte båt har i mye vind. Fasongen kan best beskrives med en rund inngang og et flatt og åpent akterlik. Toppen konstrueres ekstra flat slik at toppen ikke blafrer selv om seilet blir satt med en del tvist. Halingshjørnet legger vi høyere enn på vanlige forseil for at vann skal kunne passere uhindret over dekk, for å bedre sikten i le og for å få et bedre skjøtepunkt for god trim på både kryss, slør og lens.

Det kan ofte være vanskelig for en turseiler som krysser større havstrekk å få byttet til hardværsfokk i mye vind. Da er den gode løsningen å montere et kutterstag å sette hardværsfokka på. Da kalles ofte seilet for en kutterfokk. Bruk, trim og anvendelighet blir det samme som for en vanlig hardværsfokk. I tillegg kan seilet brukes som et stagseil på slør (som vist på bildet). Det man imidlertid også må montere er lensetakler slik at man får strammet kutterstaget. En del oppfatter kutterstag og lensetakler som en ulempe. Hvis bruken er kryss ut og inn fjorder med mange slag, så blir det riktig, men hvis bruken er havseilas over lengre strekk, skal man se på dette som en ekstra trygghet i at det gir ekstra langskips støtte av masten, hvilket jeg anser som en stor fordel, faktisk en forutsetning for trygg seilas på havet med en del båter.