For tiden pågår det et av verdens hardeste regattaer. Båtbørsens nettutgave vil dekke løpet og komme med oppdateringer underveis. I løpet av ca syv måneder skal 13 deltagerne runde verden i hver sin seilbåt på mellom 40 og 60 fot. Onsdag 18.12-02 I Etappe tre seiler man fra Cape Town til New Zeeland. Det er fem av deltagerne som har seilt i disse farvannene før, noe som utvilsomt vil komme godt med i tiden framover da dette psykologiske overtaket nok vil hjelpe de til å få svingen på ting litt kjappere. Det er Brad Van Liew, Thierre Dubois, Emma Richards, Kojiro Shiarishi og Simeone Bianchetti som kan skimte med at de har vært i ute i det harde været mellom Cape Town og New Zeeland før. Disse farvannene er ugjestmilde, har bølger som høyhus og mye og hardt vær; at det estetiske i disse områdene er meget behagelig for øyet gjør fremdeles ikke at farvannene er noe mindre enn et av verdens farligste områder å seile i. Lørdag 14 desember heiste alle de resterende tolv deltagerne seil og satte kursen fra Cape Town mot New Zeeland, en strekning på 7,125 nm. De fleste deltagerne kom seg ut til sjøs uten problemer, men Brad Van Liew på yachten Tommy Hilfiger Freedom America, fikk problemer med storseilet sitt og måtte tilkalle en seilmaker. Dette førte igjen til en forsinkelse på 1 time og 43 min. Andre som slet i åpningen av etappe tre var Tim Kent på båten Everest Horizontal. Grunnet noe uferdig riggingsarbeide samt finkalibrering av autopiloten seilte Tim Kent først ut fra Cape Town nesten 24 timer etter resten av seilerne. Han har store håp om å snart kunne se de andre båtene i horisonten da disse ikke har nytt godt av gunstige vinder i tiden han lå til kai, så forspranget er ikke stort. På søndag opplever de fleste seilerne at vinden lar vente litt på seg og de er nok mer enn litt frustrerte av dette. Bare Brad Van Liew tok seg tid til å skrive ut til omverdenen. Han har bare sovet en time siden start da den lette og skiftende vinden sørger for at man må arbeide med båten konstant. Alle seilerne venter nå på et lavtrykkssystem som nærmer seg og bringer med seg litt bedre vindforhold. Thierry Dubois har splittet seg fra resten av gruppen og seiler ca rett øst, mens de andre seiler i de litt sørligere breddegrader. Han har hittil tjent på denne taktikken, men det er likevel usikkert om han klarer å opprettholde den gode plasseringen da han muligens går glipp av noen gode vindforhold som de andre seilerne kan nyte godt av i dagene som kommer. Det mest interresante hittil er den tilnærmelsesvis perfekte seilingen utført av den 40 fots store båten Spirit of Canada med skipper Derek Hatfield bak roret. Han vant starten på Lørdag og har siden det ikke holdt noe mindre enn et utrolig tempo og ligger per idag (mandag 16) bare henholdsvis 13 og 18 miles bak de to 60 fot store båtene Ocean Planet og Hexagon. Denne båten er virkelig en rakett under litt svake vindforhold og er absolutt verdt å holde et øye med underveis. Flere ulykker er ute, nå er det John Dennis i sin båt Bayer Ascensia som får unngjelde. Etter en bra start må han bryte kursen sin og seile rett nord mot Struisbaai by for å reparere kommunikasjonssystemet sitt. John tar ikke sjansen på å ikke kunne kontakte omverdenen i ukene som kommer, skulle uhellet være ute er man simpelthen 110% avhengig av at radioen fungerer slik den skal. John regner med å ligge til kais et par timers tid så forsinkelsen blir nok ikke større enn at det skal være mulig og spise opp forspranget de andre har opparbeidet seg. Nå mot slutten av dagen (fremdeles søndag) blåser heldigvis vinden litt opp og alle båtene til sjøs seiler fort og presist. Taktikken til Thierry Dubois har lønnet seg hittil og han ligger an til en natt med meget gode vindforhold og stor fart. Tirsdag er det et rotterace uten like mellom Bernard Stamm og Thierry Dubois som begge seiler i sine respektive 60 fot store yachter, Bobst Group-Armor Lux og Solidares. De ligger så og si side om side og kjemper om førsteplasseringen i gruppe en. De har over natten har stått meget hardt på, lagt alt i seilingen sin og virkelig utnyttet de gilde vindforholdene som har vært, dermed har de lagt de andre båtene i sin gruppe et godt stykke bak seg. Dubois har lagt også løpet sitt betydelig lenger sør i løpet av natten og har muligens forandret taktikk. I gruppe to er det veteranen Brad Van Liew som viser muskler ovenfor rivaliserende skipper derek Hatfield. Han rundet han idag og tok dermed ledelsen i gruppe to. Brad viser at han er en veteran i gamet og får den plettfrie seilingen til å virke enkel. Man skal aldri kimse av erfarenhet viser det seg gang på gang med denne mannen som så ofte seiler på dette viset. Onsdagen har kommet og de ledene skipperne i gruppe en -Bernard Stamm og Thierry Dubois- seiler nå langt sør for resten av flåten. Det virker som om bare båten Hexagon med skipper Graham Dalton også følger denne taktikken. Stamm og Dubois seiler langs 43-44 breddegrad, mens resten holder seg oppe på ca 40 breddegrad. De holder altså en avstand på nesten hele 250 miles sør for flåten! De to veteranene har gode grunner for å holde seg så langt sør for resten, det er mere vind her nede og de kutter også av en hel del miles på ferden til New Zeeland. Dette skyldes det enkle faktum at jorden er rund så den korteste veien mellom to punkt blir altså ikke en rett linje, men heller i en bue. Denne buen vil fra Cape Town til New Zeeland gå tvers over Antarktika så det er ikke mulig å føle den slavisk, likevel virker det som om både Stamm, Dubois og Dalton vil prøve å korte ned reiseruten sin ved å seile så nærme Antarktika som mulig. Dette er ingen lett oppgave på denne tiden av året. Sør for 45 breddegrad er det store sjanser for å støte på isflak som driver omkring. Store isfjell som det også selvfølgelig er i farvannene her er ikke ufarlige, men utgjør heller ingen direkte trussel mot båtene da de vil vise seg på radaren. Det er imidlertidig betydelig verre med store isblokker som brekker av isfjellene, på størrelse med biler vil disse blokkene ikke vises på radaren. Det er dette som er den virkelige trusselen for båtene som tør å trosse vinterforholdene i Antarkika. Men det er ikke bare derfor disse tre båtene alene har lagt opp ruten sin denne veien. Det er godt kjent at de meget uforutsigbare vindforholdene denne etappen kan ha en tendens til å «trekke» med seg båter lenger og lenger sør. Kommer man langt nok sør er det overhengene fare for at man fanges i et lavtrykkssystem med vind rett fra øst. Disse yachtene er så absolutt ikke lagd for å seile i motvind og for en skipper vil denne situasjonen fortone seg som et mareritt uten ende som absolutt må unngås til enhver pris. Fanges man først her er løpet tapt. En annen veteran som har seilt i farvannene før, Brad Van Liew, kjører et helt annet løp igjen. Han ønsker ikke usikre snarveier, men prøver å holde seg oppe langs 40 breddegrad og i den forholdsvis stabile vinden som råder der. Hvem som tjener i det lange løp vil vise seg om et par uker. Torsdag 19/12-02 John Dennis har blitt meget forsinket og satte ut til havs igjen idag kl. 13.30 lokal tid. Han var nødt til, etter en utmerket start, å legge kursen tilbake mot land allerede på søndag da kommunikasjonsutstyret måtte repareres, en stopp som bare skulle ta et par timer. Det er en farlig strekning fra Sør-Afrika til New Zeeland og sjansen på å seile uten radiokontakt 7,125 miles var ikke aktuell et sekund. Han seilte først inn mot Struisbaai nær ved Cape Agulhas, Afrikas sørligste punkt, men da hverken havnemulighetene eller andre faciliteter var tilstrekkelig for å dekke Dennis behov måtte han dra videre mot Mossel Bay. På vei bort, når han dro anker, ble baug stolen skadet noe som raskt ble førsteprioritet på listen vel framme i Mossel Bay. Vi vil tro at frustrasjonen og følelsen av maktløshet vokste i takt med minuttene og timene som tikket forbi. Etter drøye tre døgn(!) i havn kunne han endelig legge ut igjen med yachten Bayer Ascensia 500 miles bak nestemann i klasse to, Alan Paris på yachten BTC velocity, med radio og stol reparert. Grunnet forsinkelsen har John Dennis nå fått et nytt problem å forholde seg til, nemlig ulykkesfaktoren. Skulle han være så uheldig å kantre, slå hull i skroget eller på annet vis være så uheldig at han er avhengig av hjelp, vil det faktisk stå på de andre deltagerne å komme til unnsetning da de til så og si til enhver tid er de som er nærmest hverandre. Slik sitasjonen er nå vil nærmeste seiler kunne bruke opp mot en hel uke på å komme John til unnsetning. Tanken har nok slått han og muligens gitt han en følelse av sårbarhet da det i tidligere Around Alone regattaer har vært forlis på samme strekning som de seiler nå. Forrige gang var under fjorårets Around Alone regatta hvor Isabelle Autissier måtte få hjelp av rivaliserende skipper Giovani Soldini i det sørlige havet mellom New Zeeland og Cape Horn. Han må virkelig sette alle kluter til og velge reiserute med omhu hvis han vil komme seg nær nok de rivaliserende skippere til at muligheten om hjelp er tilstede, fart og ikke sikkerhet vil nok dominere valgene hans i de nærmeste dagene. Fredag 20/12-02 Av alle skipperne ute på vannet er det nok Graham Dalton som trakter mest etter seier i denne etappen. Da han er New Zeelander selv og dette er som en folkesport å regne i landet,vil en seier nettopp her smake ekstra søtt for Dalton. Proffesjonelle seilere har der like høy heltestatus som de norske skiløperne har her hjemme; og hvor mye elsker ikke det norske folk skiløpere som Ole Einar Bjørndalen for sine fantastiske VM seire. Jo denne etappen er nok en stor gulrot for Graham Dalton som på en foreløpig fjerde plass og 200 miles bak førstemann i gruppe en, Bernard Stamm, ikke har en umulig oppgave foran seg. Dalton er nå på bedringens vei etter et par dager med sykdom og har tatt seg tid til å skrive ut til omverdenen. Vi gjengir hovedtrekkene her. Han seiler nå i en fart av ca 15 knop med gunstige vinder på ca 25-30 knop. Han har i tillegg tatt seg tid til å studere været og tror at flåten vil spitte opp i løpet av et par dager når de da vil nærme seg den Franskeide øygruppen Isles Crozet. Ikke langt etter det vil det komme enda en øygruppe med de samme valgene for hånden, Kerguelen Islands. De som velger en rute nord for disse øyene vil sannsynligvis oppleve trygge og behagelige seileforhold uten den helt store farten, mens de som drar sørut for øyene nok vil ha sterkere vindforhold og høyere fart i litt mer utrygge farvann. Været er hardt på denne delen av kloden og det er risiko forbundet med å prøve å seile den sørlige ruten. Også Dalton advarer mot isfjell og skriver at siden han skal prøve seg på den sydligste ruten vil han sette radaren på alarmmodus. Dette gir en viss trygghet, men radarens effektivitet er som kjent meget avhengig av forholdene så selv med denne på vil han utvise forsiktighet og være meget observant. Det er alltid litt gambling ute å går når man seiler i disse farvannene. Han har hatt litt å stri med i løpet av natten også da en av de vedvarende høye bølgene sørget for at yachten hans krasj-jibbet og han måtte ut på dekk i stummende mørke for å fire storseilet slik at båten reiste seg igjen. Nå prøver han å spise seg til den ekstra energien han vet han kommer til å trenge i ukene som kommer da h,an fremdeles er litt slapp i musklene etter sykdommen som har rast i kroppen hans disse siste dagene. Søndag 22.12-02 Uflaksen bare fortsetter hos skipper John Dennis, etter å ha reparert autopiloten og lagt ut igjen måtte han på Søndag morgen vende skuta tilbake til Cape Town enda en gang. Problemene på båten hans er så omfattende at ingen elektriske artikler virker samt at han ikke får pumpet vannballast. Det ligger unødvendig fare forbundet med å seile under slike forhold så John hadde intet annet valg enn å snu båten. Han regner med å komme inn til Cape Town på julaften og er fast bestemt på å fullføre ikke bare denne, men alle etappene igjen. John er ikke alene om å ha kommet inn under kaosgudens innflytelse. Tim Kent på Everest Horizontal hadde i morgentimene idag flatt batteri og null elektrisitet. Ganske så forutseende hadde han heldigvis handlet inn solcellepaneler i Brixham - England, så stoppen ble bare på et par timer. Akkurat lenge nok til å få ladet batteriene opp igjen. Dette var en invistering Tim Kent nok så definitivt ikke angrer på. De andre seilerne nyter samtidig godt av meget høy vindhastighet (opp til 45 knop) og rask fart. I de neste tjuefire timene skal (ifølge værmeldingene) vindhastigheten holde seg og de som seiler uten nevneverdige problemer kommer til å nyte godt av dette i løpet av natten. Mandag 23.12-02 Værmeldingene holder stikk og vinden blåser nå i en gjennomsnittshastighet av ca 40 knop så det går fremdeles fort for seg ute på havet. Brad Van Liew, skipper av Tommy Hilfiger Freedom America, gjør god fart, men understreker at det er meget vanskelige forhold så selv om vinden blåser friskt og sørger for at båtene går raskt framover, må skipperne jobbe meget hardt for å kunne utnytte de sterke vindene best mulig. Bruce Schwab med yachten Ocean Planet opplever nå en hel del småtrøbbel med båten sin og kan vente seg litt forsinkelser mens han rydder opp i rotet. Japaneren Kojiro Shiraishi opplever også småuhell underveis da han nylig mistet en tann under et raskt måltid. Han håper smertene ikke blir så ille at han blir hemmet av det. Det virker som om alle seilerne ønsker å kjøre på så hardt som mulig denne etappen da hardt arbeid muligens minsker savnet litt etter familie og venner som man vanligvis tilbringer denne tiden av året sammen med. Vi ønsker lykke til i juleferien og tar opp tråden igjen etter nyttår.