Artikkel

Fyrene langs kysten vår - Lindesnes

 

Dag Sørlie og Knut Baar Kristoffersen

 

24.11.2003

 

Fyrene

Båtbørsen vil i en serie fremover presentere fyrene langs kysten. Vi innleder denne nye serien med noen historiske betraktninger omkring fyrvesenet og dets tilblivelse, og vil etter hvert ta for oss et utvalg av de fyrene som betyr mest for fritidsflåten. Først i serien er Lindesnes. Les mer om skribentene

Få gjenstander har vært opphav til mer kraftfull symbolikk enn fyrtårn. Enten man vektlegger dets opplysning eller utstrekning, vil det gi assosiasjoner for både den religiøse og den freudianske fortolker... Fyrbelysning er et gammelt fenomen. I de eldste skriftlige kilder som finnes - Homér ca. 800 f.Kr. - er det beskrivelser av fyr som opplyste kysten på natterstid. Den første stedfestelsen av et fyrlys får vi fra en annen gresk forfatter, Leches, i år 660 f.Kr. Han beretter om et fyrlys som brant ved innløpet til Dardanellene ved Kapp Yenishelir. Det ble sannsynligvis bygget av fønikerne som jevnlig dro på handelsreiser til de østlige delene av middelhavet.

Det mest imponerende av alle oldtidens fyrtårn er allikevel det som ble oppført på øya Pharos utenfor Alexandria i det tredje århundre f.Kr. av Patolemeus den 2. Dette tårnet var bygget i hvit marmor, og det hevdes å ha målt over 200 meter! Byggverket ble regnet som et av verdens syv underverker, og fyret lyste frem til 1300-tallet da det ble totalskadd i jordskjelv.

Varder og loser

Til tross for at Norge var en kystnasjon med havet som viktigste kilde for både fangst og kommunikasjon, lå vi langt etter i den navigasjonsmessige utviklingen her oppe i nord. Vi vet at det fra Vikingtiden fantes varder som navigasjonshjelpemidler og at det i middelalderen var loser som viste vei på kysten, men fyrbelysning her til lands hører vi ingen ting om før det ved kgl. bevilgning av 18.juli 1655 fikk Povel Hansen på livstid rett til å drive "Løcht og Fyhr...der tændes aarlig 10.augusti og continuerer til 10. martz". Fyret skulle ligge på Lindesnes, og ble tent i 1656.

Kullbrensel

Som brensel til fyret ble kull benyttet. Vi vet ikke hva slags lykt det var, men av de første fyrlykter som ble tatt i bruk vet vi at det var vanlig at kullet ble fylt i en jerngryte, og heist opp i en fyrvippe (se ill.). Det kom imidlertid mange klager på fyrlykten på Lindesnes og etter to sesongers drift befalte kongen fyret nedlagt. Først i 1725 dukket Lindesnes fyr opp igjen, men i mellomtiden var det tent fyrlys flere andre steder langs kysten. Både på Ferder (1697), Kvitsøy (1700) og Høgevarde (1700). De første fyrstasjonene ble drevet av private basert på privilegier. Det offentlige innløste privilegiene etter hvert, og fra 1815 hadde Staten det totale ansvaret for driften av landets fyrstasjoner som den gang talte 10 stykker.

Fyrdirektoriatet

Etter at Norge hadde fått sin egen grunnlov og var løsrevet fra Danmark, økte bevisstheten om hvor viktig det var å bygge ut en maritim infrastruktur. I årene som fulgte ble det bygget ut flere nye fyrstasjoner, men denne prosessen skjøt virkelig fart fra 1841, da Fyrdirektoratet ble opprettet. Fyrdirektøren med sin sentraladministrasjon holdt til i Kristiania, og stod for den overordnede planleggingen. Det ble etablert en rekke arbeidslag som reiste langs kysten for å bygge og vedlikeholde fyrstasjoner, samt andre navigasjonshjelpemidler. Under byggingen av de største fyranleggene var det over hundre mann i arbeid. Fyrarbeiderne eller "hav-rallarne" som de også er blitt kalt, kom i stor grad fra bygdene på Sunnmøre. I løpet av den første førtiårsperioden, fra Fyrdirektoratet ble etablert, stod over 100 nye bemannede fyrstasjoner ferdig. Etter hvert som antall stasjoner økte, steg også behovet for fyrvoktere og deres assistenter. Fyrbetjeningen ble ofte rekruttert blant formenn på arbeidslag eller tidligere styrmenn og kapteiner som ønsket å gå i land. De neste tiårene i fyrvesenets historie ble preget av konsolidering av den allerede utviklede organisasjon. Fra 1880-åra gikk brorparten av arbeidet med til å vedlikeholde og forberede allerede eksisterende fyrstasjoner fremfor å etablere nye, selv om antallet økte jevnt frem til den siste fyrstasjonen, Anda, var etablert i 1932. Da fantes det 154 bemannede fyrstasjoner i Norge. I nevnte konsolideringsfase ble det prøvd ut andre systematiske navigasjonshjelpemidler i form av faste og flytende sjømerker. Dessuten starten man utplasseringen av fyrlamper uten fast tilsyn, en viktig milepæl i fyrvesenets historie.

Helt fra den industrielle revolusjon har det pågått en kontinuerlig utvikling innen fyr-teknologien, og Norge har vært tidlig ute til å ta i bruk de teknologiske fremskrittene. Forbedringer ble gjort både i form av mer effektivt brensel, tekniske og optiske nyvinninger, samt mer avanserte bygningskonstruksjoner. Med fare for å behandle dette feltet vel overflatisk, kan vi i svært grove trekk si at brenselet gikk fra kull, via vegetabilske oljer og petroleumsgass, til forsøk med elektrisk strøm før det tjuende århundre. Utvikling av linseapparat revolusjonerte lysets styrke og rekkevidde. Dessuten gikk fyrene, fra å være nærmest åpne bål, til flotte konstruksjoner. Først i hugget stein og murstein, senere støpejern og fra ca. 1870 i sement.

Tilbakeslag under okkupasjonen

Fyrvesenet var ved inngangen til annen verdenskrig en godt utviklet og velfungerende organisasjon. Antagelig var den blant de fremste i verden. Imidlertid ble okkupasjonstiden et hardt tilbakeslag som satte virksomheten betydelig tilbake. Foruten betydelig knapphet på materiale til drift og vedlikehold, samt at vel 90 stasjoner var besatt av okkupasjonsmakten, ble en rekke fyrstasjoner og øvrig fyrbelysning bombet i stykker.

 

I de første etterkrigsårene ble det satt i gang et enormt restaureringsarbeide for å rette opp skadene som var påført under krigen. I denne perioden startet også omleggingen til elektrisk drift på fyrstasjonene (selv om man hadde hatt teknologien i lang tid). Dette ble også starten på automatisering og avbemanning av en del stasjoner. I de siste tiårene av det tjuende århundre har effektivisering og modernisering vært nøkkelbegrep for fyrvesenet. Fyrdirektoratet ble i 1974 innlemmet i en stor kyst-etat, Kystverket, sammen med Los- og Havnedirektoratet. Gjennom moderniseringsplaner på 1980-tallet ble den klassiske rollen som fyrvokter gjort overflødig, og de aller fleste stasjonene ble avfolket. Det er riktig nok fortsatt bemanning ved ca. 20 stasjoner, men betjeningen har ikke arbeidsoppgaver knyttet til fyrets drift. Arbeidet for en fyrvokter i dag er først og fremst knyttet til meteorologiske observasjoner og vedlikehold av bygningsmasse, samt navigasjonshjelpemidler i omegn. I løpet av få år vil samtlige fyrstasjoner være avbemannet.

83 fyrstasjoner er fredet av Riksantikvaren etter kulturminneloven. Noen av dem vil fortsatt bli brukt i Kystverket virksomhet, men utfordringen nå er å finne alternative former for bruk, samt resurser til å holde dem i stand. Våre fyrstasjoner utgjør en viktig del av landets historie, og fortjener å bli tatt vare på for fremtiden!

Om artikkelseriens skribenter

Dag Sørlie er ikke ukjent for bladets faste lesere. Han har gjennom flere år hatt faste spalter i Båtbørsen, og vært med som reiseleder på våre turer til båtutstillingen i London. Han har bred faglig bakgrunn, og hatt båtliv og fritid som spesialfelt både som radioreporter og som skribent. Han har vært mangeårig generalsekretær i Kongelig Norsk Motorbåt-Forbund (nå KNBF), arbeidet med så vel dagsaviser som båtblader og er medlem av Norsk Presseforbund.

Epost: dag.sorlie @ batborsen.no

Knut Baar Kristoffersen er til daglig ansatt som rådgiver i Kystdirektoratet, med ansvar for etatens eiendom- og kulturminneforvaltning. Han har lang fartstid som førstesekretær og konsulent, først i Oslo Byarkiv, deretter flere år ved Riksarkivet før han begynte i Kystdirektoratet i 1997. Han har deltatt aktivt som komitémedlem i internasjonalt arbeid med bevaring og alternativ bruk av fyrstasjoner, og nettopp rette mann som kan være med å belyse spørsmål som har med fyrvesenet å gjøre.

Epost: knut.baar.kristoffersen @ batborsen.no

Begge to er opptatt av og svært interessert i å motta synspunkter som har med temaet fyr langs kysten å gjøre. Har du som leser spørsmål eller bemerkninger som berører artikkelserien, er du velkommen til å ta kontakt med oss eller våre skribenter direkte.