Artikkel

Fruholmen - - verdens nordligste fyrstasjon

 

Av Knut Baar Kristoffersen og Dag Sørlie

 

06.01.2004

 

Fyrene

”Omtrent fire mil nordvest fra Hammerfest, og omtrent like langt fra Nordkapp, ligger Fruholmen. Nordishavet velter seg like mot den og et rått klima og hyppige stormer gjør den til et lite misunnelsesverdig oppholdssted”. Slik lød fyrdirektør Diriks beskrivelse av Fruholmen fyrstasjon fra 1866 – året da verdens nordligste fyrstasjon ble tent.

Allerede fyrkommisjonen av 1855 konkluderte med at det ved Fruholmen burde oppføres et Kystfyr av første orden. Først i budsjetterminen 1863-1866 ble det satt av midler til byggingen, og bevilgningen var på 37 600 speciedaler. Fyrtårnet ble bygget i støpejern, og var levert av Marinens verft i Horten, mens selve lyktehuset stod Nes Jernverk for. Stasjonen ble oppført med et stort hus med 5 rom til fyrforvalteren, en mindre bolig til assistenten, hvor også reserveassistenten hadde sitt værelse. Dessuten ble det laget til uthus med fjøs, naust og en smie. På det meste var 27 mann i arbeid for å reise stasjonen, brorparten av dem var som vanlig 1hav-rallare1 fra Sunnmøre og som i løpet av tre sommersesonger ferdigstilte Fruholmen fyrstasjon.

Sagnet om Fruholmen

Navnet Fruholmen representerer i seg selv en noe spesiell historie. Fra tidligere tider vet man at holmen har vært benevnt som både Gressholmen og Norskeholmen. Fruholmen finnes ikke i noe kildemateriale før i 1827. De lærde (etymologene) hevder at første stavelsen 'fru-' kommer fra fro (frau) av norrønt froda som betyr fråde eller skum. Mot dette har lokalbefolkningen hevdet at det ikke er en plausibel forklaring, da havet normalt ikke skummer rundt holmen som følge av sterke strømninger.

Videre forteller et lokalt sagn om at det ut på holmen en gang skal ha bodd en fornem dansk frue som angivelig var kommet i unåde og blitt forvist fra hoffet. Denne historien ble fortalt til fyr-Diriks i 1866 av Margareta Abelsted på Ingø, som allerede i 1840 hadde overbevist sjøkartoppmåler løytnant Fredrik Klomann om at navnet var Fruholmen. Uansett sannhetsverdi om bakgrunn for navnet, var Fruholmen kommet for å bli, noe ikke minst fyrstasjonen som retningsviser og senere meteorologisk værvarslingsstasjon var med på å befeste. Det var tøffe forhold for fyrbetjeningen på en utsatt holme 71 grader nord. Til tross for dette var avlønningen av fyrbetjeningen på Fruholmen lavere enn ved andre stasjoner. Muligens skyltes det at fyret de første årene bare brant fra slutten av august til ut desember. Den første Fyrforvalteren hadde 400 daler i året mot 550 ved de fleste andre kystfyr. Assistenten hadde lusene 100 daler, og i tillegg losplikt for handelsskip som skulle til Ingøy.

Trange kår

For å overleve var fyrfamiliene som levde på Fruholmen avhengige av de matressursene de kunne få fra havet. Primært var det den torsken de fikk gjennom loddefisket, men da fiske alltid bar et vist preg av lotteri, hadde man også et primitivt husdyrhold. Av jordbruksprodukter var rabarbra og løk de eneste sortene som lot seg dyrke under de værharde forholdene. Det var liten luksus på fyrstasjonen, men det som kunne sette en liten spiss på tilværelsen var når de russiske pomorene kom til Finnmarkskysten for å bytte til seg fisk. Tilbake fikk man ulike melsorter, poteter, salt kjøtt og noe søtsaker. Pomorhandelen tok slutt etter den russiske revolusjonen i 1917. Livet på Fruholmen var i lange perioder svært ensomt og isolert. I vinterhalvåret var eneste kontakt med omverden da postskipet kom innom hver 14. dag. Mens mannfolka tok seg av fyrets røkt, var det konene og barna som stod for husstellet og gårdsdriften. Noen vanlig skolegang ble det ikke for barna, men enkelte vintrer hadde man guvernanter til å gi den mest elementære undervisningen.

En mer uforutsigbar trussel ved livet på Fruholmen var de mange harde orkannettene. En januarnatt i 1882 fortelles det om en uhyrlig flodbølge som slo innover holmen. I lyset fra fyret kunne man se sjøbrott over hele holmen, og når den hadde herjet fra seg var hele assistentboligen skylt på havet. Det var en lykke at de som ikke var på vakt i tårnet, oppholt seg hos fyrmesteren, slik at ingen liv gikk tapt. Den eneste tragiske ulykken som har tatt menneskeliv på Fruholmen fant sted i 1931, da fyrmesterens 9-årige datter ble skylt på sjøen. I 1975 ble det også gjort stor skade under en orkan, da to naust med alt innhold, samt en tank med dieselolje fõr på havet. I 1931 ble det fra Ingøy lagt ut telefon til Fruholmen med midler som kvinnene på Ingøy hadde samlet inn. I tillegg ble det på den tiden opprettet en værvarslingsstasjon hvor det ble heist kuling- og stormvarsler for fiskeflåten. Først i 1963 ble det lagt ut kabel fra Ingøy, og fyrstasjonen fikk da strøm fra Repvåg Kraftlag.

Dramatiske tilstander under krigen

Et annet mindre hyggelig kapittel på Fruholmen fyrstasjon var okkupasjonstiden. Riktignok var stasjonen den eneste i Finnmark som ikke ble besatt av tyskerne under krigen, men det hendte flere ganger at tyske fly kom over og skjøt mot stasjonen, dessuten var det utrygt å dra ut i båt da store mengder miner fløt i sjøen rundt Fruholmen. Den 7.november 1944 kom den verste sjokkmeldingen til fyrfolket; de fikk et døgn på seg til å pakke enkel håndbagasje og forlate fyrstasjonen. Mens de forlot stedet - 35 mennesker i en 49 fots skjøte - så de et inferno bak seg det aldri kunne glemme. Hele fyrstasjonen ble jevnet med jorden, bare det lille brønnhuset var tilbake.

Da krigen tok slutt i 1945 lå store deler av Finnmarkskysten i ruiner. Landet skulle gjenreises, og fyrvesenet hadde mobilisert kraftig for å ta sin del. I 1947 var det i alt over 300 fyrarbeidere og 19 fyrfartøy i sving på Finnmarkskysten. Arbeidet ble utført under direkte ledelse av fyrdirektør Meinich. Det tok tre sesonger å få Fruholmen fyrstasjon gjenreist. Fyrtårnet ble oppført i jernbetong, og ble tent i 1949 med strøm fra egne dieselaggregater.

Nedbemanning truer

I 1973 ble fyrstasjonen omgjort til såkalt tørnstasjon med fire manns betjening. Da flyttet fyrbetjeningen med familiene sine bort fra stasjonen til private boliger, mens man var på fyrstasjonen kun i vakttørnene. Fruholmen fyrstasjon er fortsatt en bemannet tørnstasjon, men om få år vil også denne være avfolket. I område fra Hammerfest og innaskjærs til Ingøy ved Fruholmen er det ganske stor småbåttrafikk om sommeren. Fyrbetjeningen får mange henvendelser fra småbåtturistene som de velvillig besvarer, og skal en tro på utsagn fra den lokale båtforeningens side kommer en til å savne bemanningen sterkt når automatiseringen av fyrstasjonen er et faktum.