Artikkel

M/S Morild - har en staselig havn

 

Dag Sørlie

 

09.06.2003

 

Bo i båt

Skøyen Båtforening ligger helt innerst i Frognerkilen, idyllisk og landlig på den ene siden – med grønne sletter eller snødekte jorder alt etter som årstiden tilsier, men med landets mest trafikkerte vei på den andre. Utsikten opp til Kongsgården er upåklagelig, men neppe noe en har glede av i sommerhalvåret – om en sitter ute i cockpiten for å nyte aftensolen. Støyfritt får du det først når du kommer nedenunder dekk, og får skalket alle luker.

Idyllen var nok av en annen karakter for 57 år siden, da Skøyen Båtforening så dagens lys - nærmere bestemt i 1946. Til båtforeningen kom mennesker av mange slag, kan vi lese i jubileumsskriftet som foreningen ga ut i forbindelse med 50 års jubileet. Som i dag, brukte noen båten som rekreasjon; de nøt den friheten som sjølivet gir, eller de trivdes rett og slett med fellesskapet på slippen. I de dager var forresten ikke snekkefolket av de tørreste, ikke helt stuerene for å si det mildt. Etter jobben - om ettermiddagen gikk de av trikken på Thune, skinnende som gode samfunnsstøtter, i godt gjenknappet frakk - med hatt, og sko som var helt nypusset da de dro hjemmefra om morgenen. Det eneste som skilte dem fra andre, var Bergans ryggsekk med meis, der saga stakk opp som en halv krokodillekjeft. De ruslet pent og pyntelig gjennom tranga - mellom læreguttskolen til NEBB og ballskolen. Den samme veien ruslet de tilbake om kvelden. Men nå hang frakken åpen og på halv tolv, skoene var fulle av tang og søle, hatten lå igjen i båten - og ganglaget var "noget ustøtt". Noen kom seg aldri ut av havna, de lå trygt fortøyd året rundt.

Båtlivet i tidligere tider

Fritidsbåten hadde lenge vært i bruk i landet vårt, men det var hovedsakelig ressurssterke mennesker som eide slik luksus. De hadde ingen problemer med å finne seg trygge opplagsplasser. Mot slutten av 1800-tallet begynte "vanlige" folk å skaffe seg småbåter og for dem var det slettes ikke så problemfritt.Tidligere hadde de lagt båtene sine i Sadelmakerhullet eller ved langbryggen, men etter at bryggearbeidene i Pibervigen tok til, ble trengselen merkbar. Båteierne fortøyde snekkene og prammene sine der de fant en plass, men de kunne aldri være sikre på å finne dem igjen der de hadde lagt dem - eller i det hele tatt finne dem. Var man så uheldig å legge inntil en jakt, kunne man risikere at skipperen kuttet fanglinen, og lot sjøen føre prammen dit den ville. Tyvepakk rakte langs strendene, og løse deler og redskap forsvant som dugg for solen. Etter hvert utviklet det seg et slags frimureri båteierne imellom - de passet på hverandres saker, lånte bort et hjørne innenfor et gjerde, eller en krok i et skur, til årer, ror og annet redskap, ble venner og gode båtnaboer og lærte seg på denne måten å samarbeide.

Også den lille vika innerst i fjorden ble brukt av småbåteiere, men adkomsten hit - eller hjem til byen om kvelden - var ikke lett. Drammensveien var ikke som vi kjenner den i dag. Veien var buktet og småbakket, her fantes verken fortau eller ordentlig veidekke, heller ikke belysning. Om sommeren nådde støvet til ankelen, i langvarig regnvær sank man nesten til knes i søle. Langs det vi i dag kaller Strandpromenaden, var det et steingjerde, og var det riktig ille på veien, balanserte man på gjerdet. Det var altså ikke problemfritt - heller ikke helt ufarlig - å ha en liten båt hvis man bodde i Christiania. Da fergen mellom Dronningberget og hovedstaden ble åpnet, var dette derfor et stort fremskritt kommunikasjonsmessig sett, også for båteierne. Båtfolk fra de forskjellige bryggestedene pratet selvfølgelig sammen om de elendige forholdene, og de forsto etter hvert at alle hadde et felles ønske: Å få havnemyndighetene til å forstå nytten av at båteierne ble tildelt faste, beskyttede plasser i egen småbåthavn. Som vi vet, var Rivierhavnen først ute. Allerede i 1853 fikk de sin forening, men andre skulle snart komme etter. Forgjengerne våre tok den første støyten med kommunen og havnevesenet, og man vil kanskje tro at med så lang trening, glir dette samarbeidet smertefritt i dag. For å si det på mildeste måte: Det gjør det visstnok ikke.

Ny tid

Ikke mange årene etter at båtforeningen ble stiftet, ble Harald Knudsen født. Hans far var ivrig båtmann og medlem i foreningen siden 1952. Han var både nevenyttig og båtkyndig og han var også så fremsynt at han meldte inn sønnen sin allerede da han fylte 16 år. Fra den tid har Harald tilbrakt mye tid i havna - og har ikke unngått å få være med på mye dugnadsarbeid.I 15 år har Harald drømt om å bo i båt, og da anledningen bød seg for vel et års tid siden, fikk han realisert drømmen. Han legger ikke skul på at han er flasket opp i båt og snakker varmt om farens praktiske anlegg både med båt og motor. Selv mener skipperen om bord at han har 10 tommeltotter, og at han ikke har mye teknisk teft - men han er ikke redd for å prøve og feile, og synes selv at han får til det meste som må gjøres om bord.

- Jeg har faktisk hatt båt - eller tilgang til båt i hele mitt liv, sier Harald. Jeg vokste opp på Grünerløkka midt i tjukkeste Oslo og var med far fra jeg var en neve stor. Da han gikk bort, arvet jeg som 19-åring en 42 fots Hardanger-jakt fra 1897 - som vi den gang hadde liggende i Bestumkilen. Her i foreningen hadde far en mindre vabåt (sjark) på 27 fot som ble mye brukt til hyggelige fisketurer på fjorden. Jeg har hatt mange forskjellige båter opp gjennom årene, fortsetter han, og alle sammen så har det vært trebåter.

Bobåten

I mai i fjor byttet han ut tresnekka på 30 fot med en 32 fots Selfa motorseiler i plast fra 1989. Den er bygget i Trondheim som halvfabrikat - og innredet praktisk og greit av forrige eier. Interiøret er i furu, og av håndverksmessig høy kvalitet. Det er lyst og trivelig i den romslige salongen, hvor både stereoanlegget og TV'n har en fremtredende plassering. Utvendig var det et blankpolert skrog, med listverk i teak. Og vi kunne ikke unngå å kommentere at det var romslige forhold om bord i en båt som målte på lengden 9,60 meter og en bredde på 3,30 meter.

I baugen har Harald sin skipperlugar. Salongen ligger godt midtskips, med lett adkomst til byssa - som var plassert på babord side med det samme en kom ned i salongen fra styrhuset. Toalettet hadde sin plass på styrbord, og fra salongen var det også lett adkomst til motorrommet. Motoren om bord er en 3 cylindret Buch turbodiesel på 48 HK og med den i drift gjør båten ikke mindre enn 8 knop. Men jeg koser meg som best når jeg kan slå av motoren og bruke seilene, betror han oss. Seilføringen er på 50 kvm og består av en stor rullegenua og et storseil. En solid aluminiumsmast ruver over dekket og løpende og stående rigg synes å være i beste stand.

Styrhuset rommer en hyggelig sittegruppe, hvor skipper og mannskap kan nyte utsikten og kose seg når det ikke er vær til å være utendørs. Ellers er utsynet upåklagelig fra rorplassen hvor det er grei oversikt over instrumenteringen. Her er det GPS, kompass, logg, ekkolodd, VHF, hydraulisk styring, landstrøm, elektrisk lader - og styreposisjon ute og inne.

Helt akter er det en romslig akterkabin, som for det meste nyttes som lagerrom for alt som skipper'n helst vil slippe å se til daglig. Men den er også i bruk når nieser eller andre gjester skal være med på en overnattingstur på fjorden. -Favoritthavnen min er Sætre i Hurum, forteller han, og er oppriktig imponert over utviklingen som har skjedd i årenes løp her ute. - Men jeg er også ofte i Sandspollen og i Son, som jeg også synes er trivelige steder å ligge.

Første overvintring

Harald er den eneste i Skøyen Båtforening som bor om bord året rundt. - Dette var riktignok min første vinter om bord, sier han. - Men det blir ikke den siste. Selv om det har vært en streng vinter, har jeg hatt det lunt og godt om bord. Jeg har en solid Dickenson diesel varmeovn som jeg kunne bruke om det skulle blitt sprengkalt - men den har jeg faktisk sluppet å bruke. - Nå er de første vårtegn kommet og jeg gleder meg til å fjerne presenningene, fortsetter han. - I løpet av de siste ukene har andre på brygga begynt å klargjøre båtene sine, og det er nok flere enn meg som gleder seg til å komme seg ut på fjorden så snart isen er gått.

Han berømmer foreningens styre, som har gjort det mulig for han å bo i båten over vinteren. -Jeg er nemlig så heldig å få benytte klubbhuset på land til de mest nødvendige ærend, sier han. -Her er det både toalettfasiliteter og dusj. Og om det skulle være nødvendig kan jeg til nød benytte meg av den lille kjøkkenkroken. Vasken, derimot, går jeg opp i Bygdøy Alle med og leverer på et vaskeri - en gang i måneden. Her er det også alle mulige slags forretninger, så det er både praktisk og greit å bo slik til, sier han.

Han synes han har en rimelig og grei boform.

Tidligere bodde han på Tranby i Lier, bare et "stenkast" fra arbeidsplassen på Kværner Eureka. Men det er en snau halvtime med buss og det er nok flere som har lengre vei til og fra jobb forteller han oss. I båtforeningen betaler han en bryggeleie på kr. 1.100,- pluss medlemskontingent - og for ikke å glemme, den strømmen som han til enhver tid bruker. I tillegg er det noen hundrelapper som går med når båten slippsettes for stoffing, men det må jo til enten en bor om bord eller ikke. Da Båtbørsens utsendte medarbeider var om bord, var det på en solrik søndag formiddag med mange som var på spasertur langs stranda. Vi kunne registrere at flere kastet et misunnelig blikk utover rekkene med båter, som en etter en nå blir gjort klar for sommeren. - Her kommer det også mange hyggelig mennesker for å slå av en båtprat, avslutter Harald, som understreker at han stortrives med å bo i båt. -Etter at jeg flyttet om bord har jeg ikke vært syk en dag, betror han oss. En lei allergi jeg har slitt med i årevis har ikke plaget meg etter at jeg flyttet om bord.